Mus

Vi har mange arter mus i Norge, men bare få av disse går vanligvis inn i bygninger.

Husmus (Mus musculus)

Husmus (Mus musculus), liten og stor skogmus (Apodomus) er hos oss er mus mest knyttet til bygninger. Særlig i fjøs og lagerbygninger som forvarer og næringsmidler, men også på søppelfyllinger.

Utbredelse:

Husmus finnes over nesten hele verden der mennesker bor. I Norge finnes den i bebygde strøk, mens den ikke er til stede i fjellet og på enkelte øyer. Man mistenker at antallet husmus har gått sterkt tilbake de senere årene i Norge.

Kjennetegn:

Fargen på pelsen hos husmus varierer (akkurat som for rottene). Ryggsiden er allikevel som oftest grålig eller med et svakt innslag av brunt. Buksiden er lysere. Føttene er brungrå med hvite tåspisser. Kroppslengden er 6-10 cm. Halen er tynnhåret og omtrent like lang som kroppen. Husmus har mindre ører og øyne enn skogmusene. Fargegrensen mellom over- og undersiden er ikke så skarpt som hos skogmusene. Et annet kjennetegn på husmus er den sterke lukten de avgir.

Et karakteristisk kjennetegn hos alle gnagere er gnagertennene (fortennene). De er store, krumme og meget harde, og vokser kontinuerlig. Tennene er skarpe, og slipes kontinuerlig mot hverandre når dyret gnager. Et sikkert skille mellom husmus og skogmus er at husmus har et hakk på innsiden av gnagertennene.

Ekskrementene fra husmus er små (3-6 mm lange), sylinderformete og spisse i endene. Ekskrementer fra andre dyr kan enkelte ganger forveksles med muselort. Dette gjelder spesielt ekskrementer fra flaggermus Flaggermuslort inneholder imidlertid bare insektrester, og den smuldrer lett opp om man tar på den. 

Man kan også bruke fotspor i støv (eventuelt talkum/mel som er strødd ut) for å bestemme hvilket dyr man har med å gjøre. Husmus har, som de andre gnagerne, bare fire tær på frembeina, og fem tær på bakbeina. Fotavtrykket av bakfoten er om lag 12-14 mm langt. Som regel ser man slepespor av halen mellom fotavtrykkene

Livssyklus:

Husmus blir kjønnsmoden allerede ved en alder på 5-6 uker. Drektighetstiden er 3 uker, og kullstørrelsen er på 4-7 unger, men helt opp mot 12 unger pr kull er ikke uvanlig. Husmus som lever innendørs kan forplante seg hele året, mens for husmus som lever ute er 3-4 kull i løpet av sommerhalvåret vanlig. I bygninger legges bolet som regel i nærheten av mat og på steder der det er varme. Dette kan være inne i vegger, under gulv, i møbler, under kasser, dvs. over alt der dyrene finner trygghet og nærhet til mat. Utendørs kan den ha bol nedgravd i bakken.

Atferd:

Husmus er mest aktive i skumringen og om natta. Den kan svømme, og er en dyktig klatrer. Alle gnagere gnager for å undersøke og utforske ting, og ikke for å slite ned tennene. De gnager for å komme til mat ved f.eks. å gnage seg gjennom emballasje eller for å prøve å komme seg gjennom en vegg. En husmus har vanligvis en aksjonsradius på bare noen få meter fra bolet sitt. Det er miljøet som bestemmer hvor langt dyrene vil bevege seg. Har de rikelig tilgang på mat trenger de naturlig nok ikke å bevege seg over store avstander. Der matmangelen blir stor kan husmus selvsagt foreta vandringer for å finne mat. Husmus blir også forflyttet med menneskets hjelp, f.eks. med varer som fraktes med bil, tog, båt og lignende.

Fødeopptak:

Husmus er altetende, men den foretrekker frø og korn. Den er meget ivrig til å hamstre mat. Husmus spiser som regel bare litt på hvert enkelt sted, og den kan besøke 20-30 ulike matforråd hver natt. Husmus er spesiell i og med at den kan klare seg uten tilgang på vann så lenge maten inneholder minst 15 % fuktighet.

Neofobi og åtevegring:

Husmus viser liten grad av neofobi (frykt for ny ukjent mat, nye gjenstander og fremmede lukter i miljøet sitt). Derimot er mus generelt nysgjerrige, og derfor mye lettere å bekjempe enn rotter. Alle gnagere kan utvise noe som kalles åtevegring. Et dyr som ikke vil spise mat/åte i det hele tatt utviser primær åtevegring. Et dyr som har blitt syk av mat den har spist vil senere kunne unngå akkurat slik mat. Dette fenomenet kalles sekundær åtevegring.

Husmus som skadedyr:

Husmus er sammen med brunrotta regnet som noen av de viktigste skadedyrene på verdensbasis. I tillegg til den direkte økonomiske skaden de er årsak til, har de potensial til å spre sykdom. Det er svært vanlig at mennesker er redde for mus, og selv om denne frykten som oftest er ubegrunnet, så skal man ikke overse betydningen av den.

Husmus kan medføre betydelige økonomiske tap spesielt i bygninger der næringsmidler lagres og produseres. Den spiser nesten alt mulig, og de vil derfor spise og prøvesmake på all slags mat og dyrefôr de kan få tilgang til. Man har derfor et direkte økonomisk tap på grunn av hva de spiser. I tillegg forurenser de mat og området rundt med urin og ekskrementer, noe som direkte kan ødelegge varene. De kan også ødelegge innpakninger for mat og dyrefôr.

Husmus påfører strukturelle skader på bygninger pga. gnaging og bolbygging. De kan ødelegge vegger, gulv, dører og tak ved å gnage hull i disse. Man ser ofte skader i isolasjonsmaterialer inne i bygninger der det er husmus. Videre kan de gjøre stor skade på møbler, klær, gardiner, bøker, malerier og lignende. Noe av det alvorligste er at mus ofte gnager på strømledninger, noe som kan øke risikoen for kortslutning og brann. Datakabler og telefonledninger kan også være spesielt utsatt. Dyr som dør inne i vegger og gulv kan forårsake et luktproblem.

Kan husmus smitte mennesker med sykdommer?

Generelt har gnagere en atferd som ofte bringer dem i kontakt med skitne områder, søppelrester, samt fødevarer for mennesker og dyr. Dette gjør at de har potensial for å spre smitte. På verdensbasis er ulike gnagere reservoarer for en hel rekke smittsomme virus-, bakterie- og parasittsykdommer, og de kan utgjøre en reell helsefare for mennesker.

Enkle tiltak kan imidlertid redusere risikoen for smitte av sykdom fra gnagere til mennesker. Ved rengjøring av bygninger hvor det har vært eller er gnagere bør det anvendes våt klut. Kosting og støvsuging kan føre til at partikler som forårsaker sykdom virvles opp. For ekstra beskyttelse kan munnbind og gummihansker benyttes. Sykdommer som overføres gjennom ekskrementer fra gnagere kan også unngås ved rotte- og musesikring av bygninger, grundig rengjøring og sikker lagring av matvarer. Man bør også bruke hansker når man tar i gnagere for å unngå bitt både fra dyret selv og fra eventuelle lopper og lus. Det er verdt å merke seg at husmus ikke smitter mennesker med musepest. Når det gjelder musepest er det klatremus, samt rødmus i Nord-Norge, som er smittekilder.

Liten skogmus (Apodomus)

Utbredelse:

Liten skogmus er utbredt fra Island og Irland i vest til Himalaya i øst. Den finnes også i Nord-Afrika, men går ikke så langt nord som stor skogmus. Man finner den i de lavereliggende skogområder i Sør-Norge og langs kysten oppover vestlandet. Liten skogmus finnes ikke i høyfjellet. Den foretrekker åpent kulturlandskap, utmark, skogkanter og i kratt langs dyrket mark og hager.

Kjennetegn:

Liten skogmus er om lag 7-10 cm lang. I tillegg kommer halen som har omtrent samme lengde. Ryggen er vanligvis gråbrun, og undersiden gråhvit. Den kan ha en gulbrun, oftest avlang flekk i strupen eller på brystet. Man skiller den lett fra stor skogmus på størrelsen, samt at stor skogmus har lengre hale og et tydelig gulbrunt halsbånd eller rund flekk på brystet. Liten skogmus skilles fra husmus på brystflekken, samt at den har spiss snute, store, fremtredende øyne og store ører.

Et karakteristisk kjennetegn hos alle gnagere er gnagertennene (fortennene). De er store, krumme og meget harde, og vokser kontinuerlig. Tennene er skarpe, og slipes kontinuerlig mot hverandre når dyret gnager.

Ekskrementene fra liten skogmus er forholdsvis korte (3-6 mm) og tykke sammenliknet med ekskrementer fra husmus. Ekskrementer fra andre dyr kan enkelte ganger forveksles med muselort. Dette gjelder spesielt ekskrementer fra flaggermus. Flaggermuslort inneholder imidlertid bare insektrester, og den smuldrer lett opp om man tar på den.

Man kan også bruke fotspor i støv (eventuelt talkum/mel som er strødd ut) for å bestemme hvilket dyr man har med å gjøre. Liten skogmus har bare fire tær på frembeina, og fem tær på bakbeina. Fotavtrykket av bakfoten er om lag 20-21 mm langt. Som regel ser man slepespor av halen mellom fotavtrykkene.

Livssyklus:

Forplantningen ser ut til å foregå om sommerhalvåret. Graviditeten varer omtrent tre uker. Man antar at den kan ha to til tre kull i året, og 3-7 unger pr kull. Liten skogmus yngler ikke inne i bygninger. Bolet er vanligvis i gangsystemer i bakken.

Atferd:

Liten skogmus er nattaktiv. Den løper raskt og er flink til å hoppe. Den er en dyktig svømmer. Den kan klatre, men er ikke så flink som stor skogmus. Alle gnagere gnager for å undersøke og utforske ting, og ikke for å slite ned tennene. De gnager for å komme til mat ved f.eks. å gnage seg gjennom emballasje eller for å prøve å komme seg gjennom en vegg. En skogmus har vanligvis en aksjonsradius på bare noen få meter fra bolet sitt hvis den har tilstrekkelig med mat i omgivelsene. I tilfeller der matmangelen blir stor kan liten skogmus selvsagt foreta vandringer for å finne mat. Skogmus blir også forflyttet med menneskets hjelp, f.eks. med varer som fraktes med bil, tog, båt og lignende.

Fødeopptak:

Liten skogmus spiser korn og frø, samt insekter og andre småkryp. Den trenger daglig tilgang på vann. Liten skogmus er ivrig til å hamstre mat.

Neofobi og åtevegring:

Liten skogmus viser liten grad av neofobi (frykt for ny ukjent mat, nye gjenstander og fremmede lukter i miljøet sitt). Generelt er alle mus nysgjerrige. Alle gnagere kan utvise noe som kalles åtevegring. Et dyr som ikke vil spise mat/åte i det hele tatt utviser primær åtevegring. Et dyr som har blitt syk av mat den har spist vil senere kunne unngå akkurat slik mat. Dette fenomenet kalles sekundær åtevegring.

Liten skogmus som skadedyr:

Liten skogmus trekker gjerne inn i bygninger om høsten, og den foretrekker oftest de nedre delene av huset i motsetning til stor skogmus som ofte foretrekker de øvre delene. Når liten skogmus lever i og rundt bygninger medfører det nesten alltid konflikter med menneskelige interesser, og de kan medføre betydelige økonomiske tap spesielt i bygninger der næringsmidler lagres og produseres. Liten skogmus kan spise på all slags mat og dyrefôr de får tilgang til. I tillegg forurenser de mat og området rundt med urin og ekskrementer. Liten skogmus påfører strukturelle skader på bygninger pga. gnaging. De kan ødelegge vegger, gulv, dører og tak ved å gnage hull i disse. Man ser ofte skader i isolasjonsmaterialer inne i bygninger der det er skogmus. Videre kan de gjøre stor skade på møbler, klær, gardiner, bøker, malerier, elektriske ledninger og lignende. Dyr som dør inne i vegger og gulv kan forårsake et luktproblem.

Kan liten skogmus smitte mennesker med sykdommer?

Generelt har gnagere en atferd som ofte bringer dem i kontakt med skitne områder, søppelrester, samt fødevarer for mennesker og dyr. Dette gjør at de har potensial for å spre smitte. På verdensbasis er ulike gnagere reservoarer for en hel rekke smittsomme virus-, bakterie- og parasittsykdommer, og de kan utgjøre en reell helsefare for mennesker.

Enkle tiltak kan imidlertid redusere risikoen for smitte av sykdom fra gnagere til mennesker. Ved rengjøring av bygninger hvor det har vært eller er gnagere bør det anvendes våt klut. Kosting og støvsuging kan føre til at partikler som forårsaker sykdom virvles opp. For ekstra beskyttelse kan munnbind og gummihansker benyttes. Sykdommer som overføres gjennom ekskrementer fra gnagere kan også unngås ved rotte- og musesikring av bygninger, grundig rengjøring og sikker lagring av matvarer. Man bør også bruke hansker når man tar i gnagere for å unngå bitt både fra dyret selv og fra eventuelle lopper og lus. Det er verdt å merke seg at liten skogmus ikke smitter mennesker med musepest. Når det gjelder musepest er det klatremus, samt rødmus i Nord-Norge, som er smittekilder.

Kilde: Folkehelseinstituttet